2. desember 2012

andredesember

det er så rart hvordan vennskap former seg, hvordan vi knytter oss sammen med andre mennesker, først med små tynne tråder, som vi surrer mange ganger rundt lillefingeren deres med småprat og tull, også trekker vi oss litt nærmere, legger en løkke med en litt tjukkere snor for vi viser litt av oss selv, favorittboka eller favorittfilmen, og trådene blir tjukkere, skolisser, silkebånd, fortøyningstau, idet vi gir mer og mer og plutselig virker det så rart at vi noensinne har vært fra hverandre, på hvert vårt sted, uten noen tråder som holdt oss sammen. det er rart å se hvor flinke vi er til å knyte oss sammen med mennesker når vi kommer et nytt sted, hvor vi ikke kjenner noen, og hvordan man kan finne like rom i hjertene på mennesker som virker så forskjellige fra oss, at de har levd historier vi bare har lest om i bøker, at dine tanker kan hjelpe dem opp fra noe som gjør dem trist, at de kan lære deg om språk du har drømt om, at man kan dele historier og finne ut at man alle har gjort ting man trodde man var alene om, og at ingen har gjort det man trodde man var sammen om, at man lærer seg hvordan noen liker teen sin, hvor mye sukker og hvor mye melk, at man lærer seg hva slags brus de vil ha på fredager og favorittsjokoladen, uansett om de ikke er sånn som man forventet, uansett om det ikke blir sånn man så det for seg. det er rart å tenke på at vi alle har vært fremmede en gang, og likevel er vi så dårlige til å smile til fremmede, til å si hei til bussjåføren eller "fin kåpe" til hun med den oransje kåpa på bussen. vi må jo begynne et sted - hvorfor er vi så flinke når vi må, og så redde når vi har alle vennene våre å falle tilbake på?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar