trettiendenovember

det er siste dagen i november og jeg drømmer meg allerede langt bort. jeg gleder meg til desember og jul og magi, men akkurat nå gleder jeg meg mest til april neste år, og til å dra hit igjen (kanskje, mest sannsynlig, ja)

det er den magiske lille byen begur i spania, og denne fine personen har et hus der. og det er et magisk sted. for i begur finnes ikke tid, stress, eller forpliktelser. i begur finnes bare sene kvelder man vandrer i varme gater og titter i kikkerter og ser etter eventyr. det finnes frokoster på hoteller man aldri har hørt om hvor de har eplekake og klementiner. det finnes skoger og slott som man kan se ned til havet fra, tapasrestauranter og best av alt, kvelder man bare ligger på terassen og ser på himmelen.

sist vi var i begur sammen føltes det som å lade opp batterier for noen måneder. som å trekke pusten for første gang og bare flyte, etter å ha svømt og svømt i en hel evighet. og jeg trenger å trekke pusten snart merker jeg.