sekstendenovember

aller helst vil jeg leve i en verden der verbene å måtte og å burde bare har fordampa fra alle sitt vokabular. der all framdrift drives av vilje, av lyst, av ønskedrømmer og ambisjoner. jeg føler livet prøver å ta kvelertak på meg og stappa forpliktelser ned i halsen min, og jeg prøver alt jeg kan å ikke åpne munnen, ikke svelge, ikke inhalerer eller blåse dem ut igjen av nesa. for hvis jeg bare holder hodet over vannet litt til, så ordner det seg, ikke sant. det må ordne seg snart.

men etterhvert blir tingene jeg gjør for å skape frihet til en slags forpliktelse de også. neglelakks om må byttes ut og bøker som må leveres tilbake på biblioteket. plater som bør lyttes til og dagboksider som bør skrives ut. brev som bør sendes, blader som bør leses, alt for mye. for ok, jeg drikker ikke nok vann, jeg spiser ikke stor nok frokost, jeg burde legge meg tidligere, jeg burde sove mer, jeg burde ha lest på fysikken og regna noen ekstra matteoppgaver. jeg burde sy et par tusen klesplagg og perfeksjonere det pianostykket jeg holder på med. men man kan ikke gjøre alt, så jeg fokuserer på å holde hodet over vannet, hører på hüsker du og prøver å gi litt faen. det synes jeg alle bør gjøre.