30. januar 2010

trettiendejanuar

jeg lever på et stup, vindkastene drar håret mitt utover ansiktet, jeg er blind og må filtrere alle lydene i to kategorier, sannhet og løgn, jeg velger den siste oftest, for det gjør ikke så vondt, og noen ganger kommer det store kastende skrik som drar meg utover og sluker meg, de vipper meg av stupet, og hver gang jeg treffer overflaten er det som om pulsen min sier farvel, far-vel, i to stavelser og jeg tenker at nå er det slutt. i noen sekunder svever jeg i en dimensjon som ikke kan beskrives med ord, du må kjenne det, og i det jeg bryter overflaten igjen, trekker pusten igjen og kjenner jeg er levende igjen, veit jeg ikke om jeg skal le eller gråte. i noen sekunder føler venstre armen min og høyre armen min helt forskjellige ting og følelsene vibrere seg i gjennom meg som en sang fra to høytalere. og jeg reiser meg. jeg klatrer opp igjen. hver gang, for din skyld.

4 kommentarer:

  1. Du skriver utrolig bra, Mari!
    -Celina

    SvarSlett
  2. det gjør vondt i hjertet

    <3

    SvarSlett
  3. og du er flink som klatrer opp. <3

    SvarSlett
  4. hjerte

    men hva er det med deg og disse makronene?
    w

    SvarSlett