tjueniendeoktober

om knuste hjerter. om den telefonen du veit du burde ta men som du istedet blir sittende å vente på. om lyden leppene dine lager når du presser dem sammen for å si til deg sjøl at, nå skal jeg ikke grine mer. lukta av brev du har lest litt for mange ganger, og det å lure på om det fortsatt er sant, innholdet i dem. det å ikke klare å høre på de fineste sangene fordi de minner deg om det du ikke har. det å puste inn i sine egne hender som om det skulle hjelpe, det å legge hendene på brystet som for å klemme i stykker det som skjuler seg der, få det til å slutte, kjenne hvordan blodet pumper glasskår gjennom hver nerve i kroppen, og så bare stillheten. og du lurer på om noe er igjen der, annet enn den stikkende, skjærende følelsen i brystet. og når du drikker vann kan du nærmest høre hvordan det sildrer igjennom, og du er redd for at dersom du beveger deg vil du bare gjøre vondt verre. så du blir bare liggende.