av ren tilfeldighet eller av noe mirakuløst, så har to celler smeltet sammen og blitt deg. den unike kombinasjonen har overlevd alle ting som kunne gått galt, delt seg i stadig flere celler, og vokst seg større og større inni et annet menneske. du har fått fingre, tær, en ryggrad som sender nervesignaler og hår på hodet. nå sitter du her, og du har glemt at kroppen din er et mirakel. tenk på hvordan øynene dine kan registrere det du leser, sende beskjeden inn til synsenteret i hjernen din som forteller deg hva du ser, og enda viktigere, lar deg føle og forstå og reagere på det. gjennom kroppen din kan du interagere med verden, gjennom kroppen din kan du føle den deilige kilende følelsen i leppene når du kliner med en kjekk en eller ei søt ei, gjennom kroppen din kan du smake sjokolade, kjenne forskjellen på kalde dusjer og lange varme bad, få orgasme, kjenne adrenalinkicket etter første gang du lærte å stå på henda eller tristheten som slår deg når du mister en venn. neste gang du tenker at lårene dine er for tykke/tynne/muskuløse/skrantne/hårete/ husk at de lar deg reise deg opp av senga hver dag, lar deg bevege deg fra sted til sted, og at fingrene dine lar deg skrive, stryke en elsker fjes, holde en venn i hånda mens dere venter på store nyheter, skape musikk, bygge et møbel - uansett om du har lange tjukke eller korte tynne fingre, at øynene dine lar deg se og lære om verden uansett hvilken farge de har og at ørene dine lar deg høre musikk uansett hvor mye de står ut. dette er til deg som ikke har husket å elske kroppen din i det siste - tenk på alt den kan gjøre, alt den lar deg føle og utrette, husk at for hver kvise eller kilo eller arr eller ujevnhet den gir deg, så gir den deg en mulighet til å komme deg ut, til å leve. er ikke det mye viktigere?
Så fantastisk skrevet :)
SvarSlettWow, takk! For en tekst! Noen ganger klarer jeg å minne meg selv på hvor mye kroppen min tåler og hva den er i stand til - hvor funksjonell og fantastisk den er! Men det er ikke alltid - i det siste har jeg rettet mye irritasjon mot lårene mine.
SvarSlettJeg så en gang et klipp om en dame som var håndmodell - hun var så redd for hendene sine at de ikke hadde sett dagslys på mange år og hun brukte aldri hendene sine til noen praktiske formål fordi hun var redd for sår. Så paradoksalt - hendene var hennes levebrød, men samtidig levde hun som om hun ikke hadde hender.
takk, gode du. <3
SvarSlettDette her er helt fantastisk skrevet. Virkelig.
SvarSlettElsker dette innlegget. Kan lese det om og om igjen :)
SvarSlett<3
SvarSlett