Virkelighetsreise

Jeg liker å fortape meg selv i ei god bok, en fin film, en tv-serie. Det å bli en annen, eller å se verden gjennom en annens øyne, er en sterk opplevelse. På en grå mandag kan man kjenne på sommerfuglene i magen som kommer av en ny forelskelse, sorgen etter et forferdelig tap, redselen når noe du er verdsetter forsvinner under mystiske omstendigheter, eller vekten av kronen og landet på dine skuldre. Men tidvis begynner det å handle mer om flukten enn om reisen, det begynner å handle om å ikke leve mitt eget liv mer enn det handler om å oppleve noen andres. Vi sover i gjennomsnitt åtte timer og vi bruker i gjennomsnitt to timer foran tv hver dag. Det er 1/8 av dagen. Jeg liker å fortape meg selv en tv-serie, men jeg liker ikke tanken på at jeg skal se tilbake og ha brukt 1/8 av mitt våkne liv på å leve noen andres, på å være et annet sted enn her, på å utsette oppvasken og den boka jeg skal lese og den turen jeg skulle gå og den venninna jeg skulle ringe og den personen jeg skulle være. Så jeg prøver i det små, prøver å komme meg under gjennomsnittet, litt og litt, prøver å være mer her, og å bli den jeg skal være og leve det livet jeg vil ha, nå, og ikke om fem år, ikke om ti år, ikke når det er for seint. Jeg prøver å like å fortape meg selv i meg selv.

Februar

1/6 av 2018 er allerede forbi! Februar har vært bra, prega av store livsvalg og ting som generelt øker stressnivået, men rakk å roe seg mot slutten.

• Jeg fikk min første «ordentlige» jobb i februar, som forskningsassistent på et stort og spennende prosjekt 
• Det kom masse snø og jeg var med og måkte hyttetak i mange timer og fikk testa de nye skiene mine (én gang)
• Jeg prøvde hot-yoga for første gang, i både dynamisk og rolig drakt. Det føles surrealistisk og deilig å være i et varmt tropisk rom mens vinterkulde herjer som verst utenfor.
• Har begynt på tre bøker i parallell og ikke helt funni roa til å lese, men ha ambisjoner om å bli ei som leser på toget om morgenen
• Jeg har ikke skrivi brev til farmor til tross for at et av mine 18 for 2018 er nettopp det å skrive en gang i måneden - kanskje i kveld? 
• Jeg har løpt langt, spist fastelavensboller, fått det for meg at jeg vil lese masse om mytologi, funni tusen kurs på Edx jeg vil ta, spilt keyboard hver dag, vært på Villa Paradiso og oppdaget et sted som selger is med smak av blodappelsin og rosmarin

Gleder meg til mars, til å feire seks år med A, reise til London for å se fjes jeg har savnet, kjøpe meg strømpebukser uten hull, se Hair!, lese minst 3 bøker, påskeferie og å prøve noen nye oppskrifter. 

Solo

Jeg pleide å være god på å være aleine. Da jeg bodde hjemme elska jeg de kveldene hvor ingen andre var i huset, lagde pasta med alt godt jeg kunne tenke meg i en pastasaus (ananas + kanel) og spiste middag på gulvet mens jeg hørte på musikk. Da jeg bodde på internat satt jeg gjerne aleine i stillheten og tegna med gråblyant når romkameraten min var ute på vift. Mitt eget selskap var nok, og det var godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.

Noe har skjedd. Det skjedde gradvis, sakte og helt umerkelig. I fem år har vi vært fem jenter i kollektiv. Det har ikke alltid vært de samme, men det har alltid vært fem. I begynnelsen lukket jeg døra til rommet mitt, satt klassisk musikk på øret og leste romaner, søkte stillheten og ensomheten. Sakte men sikkert forflytta jeg meg ut til kjøkkenet, til stua, begynte å ha døra åpen sånn at jeg skulle høre det hvis noen kom hjem, begynte å sende meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Plutselig fant jeg ikke tid til det jeg pleide å gjøre aleine, fordi jeg aldri var aleine. Etterhvert ble mønsteret slik at jeg aldri var aleine, med mindre jeg var helt utmatta, og da var jeg aleine men sammen med alle legene på Grey's anatomy eller besøkte et annet kollektiv i New Girl. Nå som jeg bor med én, er jeg plutselig ofte aleine igjen, og jeg er ikke god på det lengre. Sender fremdeles meldinger "Hvor er du? Når kommer du?". Venter på at han skal komme hjem, stå opp, være med meg, prate med meg (men han er fremdeles god på å være aleine, god på å sitte i stillhet og lese ei bok). Plutselig har jeg alltid noe på i bakgrunnen, alltid input, alltid ei lydbok, ei serie, en podcast, en stemme. Jeg vil bli god på å være aleine igjen, så jeg øver. Øver på å sitte stille og lese ei bok, på å tegne, på å ha en time hver dag hvor jeg slår av alt det andre og bare er meg. Noe kommer til å skje. Det kommer til å skje gradvis, sakte og helt umerkelig. Mitt eget selskap blir nok, og det blir godt med rom for å skrive, lese, tegne, tenke, være.

Januar

Snart er den første måneden av 2018 slutt. Den har vært ganske fin, ikke så prega av den sedvanlige følelsen av at alt må bli mye bedre nå med en gang! men heller mjuk, fylt av små endringer som gjør at jeg føler meg så pepp på resten av året, spent på hvordan det blir.

• Jeg fylte 25 i januar, et sexy år for alle som er gira på hjernen og kognitiv utvikling, for nå er jeg på topp! Til bursdagen fikk jeg nye ski 
• Jeg var mye på yoga-matta, og prøvde yin yoga for første gang. Det var rart å kjenne ubehaget i alt behaget der, hvordan man ikke er vant til å slå tankene av og være mjuk og avslappa, men heller vil presse, få ting til å gå fort, være tøft, sånn at man kan bli bedre; jeg tror jeg kan ha godt av mer yin i livet. 
• Et av mine 18 mål for 2018 er å skrive mer. Jeg har allerede skrivi mer både her og i dagboka enn jeg gjorde nesten hele 2017 til sammen, og det føles så bra. 
• Jeg har utforsker både skjønnlitterære og faglitterære prosjekter
• Har lest éi bok, begynt på to andre, men mest av alt nytt abonnementet på Morgenbladet som sambo har spandert 
• Har vært på pust for første gang og er lykkelig over å ha oppdaget et sted i Oslo som lager dirty chai, har brukt altfor mye penger på croissanter (det virker så overveldende å skulle lage det selv?), stått på skøyter, bakt eltefritt brød, begynt å lese om maskinlæring, løpt runder på Bislett, pottet om planter og endelig laget tofu som ikke fikk gummikonsistens. 

Gleder meg til februar, den eneste partallsmåneden som er et primtall, fastelavensboller, skiturer, at det endelig kommer litt mer sollys om morgenen, å høre lydbok på trikken, finne nye skatter på Deichmann, mer skriving og mer smil. 

Warrior pose

Da jeg begynte å gjøre yoga nærmet jeg meg stillingene litt sånn som jeg tilnærmer meg mye her i livet; jeg presset, vridde og dro i meg selv for å komme meg inn i den posisjonen, for å gjøre de vanskelige, imponerende tingene, for å være flink. Da jeg danset lærte jeg meg at noen ganger gjorde de tingene som så best ut på scenen vondt, og at det var ok. Men i det siste har jeg begynt å skjønne noe på yoga-matten, har begynt å ta til meg justeringer fra instruktørene og signaler fra min egen kropp. Det jeg har forstått er at målet ikke handler om å komme inn i en stilling på den måten at Ok nå gjør jeg det, nå er jeg i stillingen, man kunne tatt et bilde nå og bevist at jeg kan dette, men heller å komme dit at stillingen er bekvem, at det er noe man ønsker og har glede av å gjøre. Jeg pleide å grue meg til å gå i bro på slutten, kjenne hvordan det var vanskelig å puste, at ryggen min sklei og armene skalv - før jeg fant ut at jeg kan jo bare la være. At jeg kan jobbe der jeg er, legge sten for sten, og heller glede meg til jeg blir sterk nok til å stå i den broa i 5 - 10 - 20 - 100 pust, til jeg har kommet dit jeg skal. Jeg prøver å ta med meg den tanken inn i resten av livet, noen ganger glemmer jeg det på veien fra yoga-matta til trikken men noen dager tar jeg det med meg helt til puta om kvelden, og de dagene er bra.

Jeg leser meg som ei bok

Jeg forholder meg ofte til mitt eget liv som ei bok jeg leser, noe jeg ser utenifra. I stedet for å være i øyeblikket tenker jeg på historien sin helhet, på konsepter, på ideen om hva "et godt liv" er. Jeg vil at historien skal være sammenhengende, at karakterutviklingen min skal være vakker, lineær og tilfredstillende for leseren, at jeg ende opp på riktig sted og bare ta små avstikkere fra den rette veien. Men en leser av mine dagbøker ville visst at min karakterutvikling er som bølger som slår mot et fyrtårn, og at det er vanskelig å se hvilken vei som er riktig i livet når man er midt oppi det. Akkurat nå er jeg ved et veiskille, der jeg skal søke meg inn på en ny jobb og starte på en ny vei. Jeg blir paralysert av å ikke vite hvordan dette kommer til å passe inn i min historie, redd for å begynne i feil retning og ende ved et kryss hvor det ikke er noe vei tilbake hit jeg er nå. Jeg vil ikke kalle angsten grunnløs, men kanskje meningsløs, fordi for hvert øyeblikk jeg står stille og leiter etter det riktig valget, det absolutt beste valget, fortsetter jorda å spinne og verden å bevege seg, jeg kan ikke fryse tida og dermed er det å gjøre ingenting også en retning jeg begynner på, også en måte å lukke og åpne dører for meg selv.

For å være mer i nået og løse opp alle spenningene jeg har i brystet prøver jeg å puste med magen og drikke kakao hver dag det snør.

Sambo

Vi kjøpte et par han og henne kopper fra Rob Ryan, de som sier "All of these words are worth less than the breath used to say them if we cannot be together". De har stått på hver sin hylle, i hvert sitt land eller hver sin by, gjennom alle gangene vi flyttet (8 til sammen) før vi flyttet sammen. I løpet av den tida har jeg blitt fortalt så mye om oss av folk som ikke kjenner oss, om hvordan avstandsforhold ikke fungerer, om hvordan vi ikke kjenner hverandre på samme måte som "andre". Og da vi beviste at det fungerte, da målstreken var i synsvidde, så begynte de andre spørsmålene, ikke de om hvor mye vi gledet oss eller hvor fint det kom til å bli, men om vi ikke var redd, bekymret, usikre, fordi hvordan kunne vi vite med sikkerhet at det var oss, at vi skulle klare å bo sammen. Jeg er vanligvis så dårlig på å stenge ute andre sine ord, andre sine meninger og tanker, vil helst vri meg i en umenneskelig knute for at alle skal synes at jeg er fin, smart og tar de beste valgene. Men i dette tilfellet har jeg alltid visst at de tok feil, og det føles så bra å åpne kjøkkenskapet hver morgen og se koppene våre side om side, lese at alle disse orda er verdt mindre enn pusten det tar å si dem hvis vi ikke kan være sammen, og vite at det er så jævla rett.

2018

Jeg har kjøpt bok av anti-guruen Susan Knight. Idét jeg betaler lurer jeg på om de som jobber i bokhandelen har en konkurranse på bakrommet, en der de huker av på ei liste i hver sin farge når de selger en selv-hjelpsbok i januar. Det er en så rar og menneskelig ting å gjøre, det å tenke at nå som et nytt tall står til slutt i kalenderen, da kan jeg også bli ny, eller ihvertfall like forskjellig fra mitt gamle jeg som en 8 er fra en 7. Det er flaut, skamfullt på en måte, den evige higenen etter å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg prøver å romantisere det, tenke at det er godt å ville vokse - for som ei god venninne av meg har sagt "Vi kan være klar over at en tanke eller et mønster ikke er bra for oss, men det å kverne på og klandre oss selv for at vi fortsatt har den tanken eller handler i det mønsteret, er heller ikke bra for oss."

Så i dag har jeg liggi i et badekar fylt med knallblått glitrende romskip vann og lest om hvordan jeg kan "get my shit together", og mens jeg så på fargen spre seg i vannet fant jeg ut at utgangspunktet ikke var så verst.

En ny by (en gammel by)

Jeg har tilbrakt timer på bussen hit, lært italienske gloser, lest romaner til tross for kvalma, kasta opp i plastposer på vei til fest, båret med meg bursdagsgaver, kakeformer, middagsretter, biblioteksbøker. Jeg har flukta fra virkeligheta i alle byens kinosaler, lent ryggen min mot parkens trær, strøket fingrene langs veggene til de mest fargerike bygårdene. Velger alltid feil vei, tar trikken når jeg burde tatt bussen, kommer fram til stengte butikker og kaféer, forlater konserter midt i siste sang for å rekke siste bussen hjem (den bussen man blir tilbudt peanøtter man virkelig ikke vil spise, blir sjekka opp av fremmede som kaller hjemstedet ditt et høl, sitter arm i arm med tatoverte armer og tjukke jakker, vender fjeset mot ruta og holder blikket fast på den monotone motorveien). Veska er tung med paraply, ullsokker, ei ekstra jakke, et skjerf, kledd for alle Norges vær, for alt som kan skje. Har strødd brødsmuler av minner langs alle gatene, som for å ikke gå meg bort i mylderet av livet. Leser romaner om Oslos gater og får hjemlengsel, er det ikke rart å få hjemlengsel til et sted som aldri har vært hjemme?

ting du eier

det er lett å føle at framtida di er noen andre sine hender, at alt avhenger av plan a, av de som bestemmer om du kommer fram/opp/inn dit du skal, de som bestemmer hvor mange penger du skal få, om du er den beste kandidaten, om du er nok for dem. men det er ting som ikke tilhører framtida, ting som ikke tilhører en plan a eller b eller c, ting du eier, ting ingen kan ta fra deg som for eksempel:

snøen som endelig smelter
en løpetur
kroppen din (alt den klarer, alt den gir deg, hvem du deler den med, hvem du viser den til)
det å være glad i noen
svømming i sjøen
poesi
blomsterknopper som kjemper seg fram til vår
sola i ansiktet
alt du kan utenat (rundstykkeoppskrifter, biografien til ei som lager videoer på youtube som du gleder deg til hver torsdag, alle du har klina med, x antall desimaler i pi)

jeg minner meg selv på det jeg eier for å ikke forsvinne i angsten over alt jeg vil ha som jeg kanskje aldri vil få, det hjelper å kjenne jorda mot fotsålene og tenke at "akkurat dette er mitt for alltid, helt uavhengig av det som skjer" og være lykkelig i et av de altfor mange øyeblikkene vi kunne vært det.

hva eier du?