no stop signs

vi kjører langs en vei helt uten gatelykter, veiskilt, trafikklys, fotgjengeroverganger, vi stopper ikke for å spise lunsj på parkbenkene langs veien, vi stopper ikke for å trekke frisk luft eller for å få inn en bedre radiostasjon, vi fortsetter framover og prøver å finne ut hvor fort det er trygt å gå, om vi bare kan komme fra litt fortere, litt fortere, for det er da alt blir bra, når vi er framme, når vi har nådd destinasjonen, vi bryr oss ikke om at hjertet er trøtt og at øyelokkene glipper igjen, har ikke tid til å sove, har ikke tid til å stoppe for å plukke epler eller til å ta foten av gassen for å nyte utsikten, hele tiden presser vi oss framover, øker farten, minsker tiden, får hjerteslagene til å hoppe framover, kutter svinger, synet blir skurrete og vi glemmer alt det som kan skje, de bra menneskene som kunne krysset veien vår og de eventyrene vi kunne hatt helt andre steder, fortsetter å presse på og skjønner ikke at det er for seint før vi er helt tomme for bensin, ikke klarer å komme oss framover, må ut og leite etter en måte og hente energien tilbake på, vi skjønner ikke at det er for seint før vi er utslitt, tomme, før vi har presset på så langt at vi er lengre unna der vi ønsket å være enn noen gang før. vi skjønner ikke at det er for seint før vi kræsjer.