18. februar 2013

attendefebruar


noen ganger vil jeg bare forsvinne under dyna selv om klokka bare er ett på ettermiddagen. hodet svømmes over av må burde skulle sånn at det eneste jeg vil er å forsvinne helt. da koker jeg meg en kopp te og sier til meg selv at, hvis jeg bare klarer femten minutter til, hvis jeg klarer å lese femten minutter til i denne boka, eller skrive femten minutter til på dette essayet, eller hva enn det er jeg egentlig skal gjøre, så får jeg lov til å rømme litt. da kan jeg krype under dyna med en episode girls, eller lage kakao midt på en mandag, eller gå i butikken og kjøpe rare drops. det fineste med løftet om denne pausen, er at jeg kommer på at jeg faktisk kan gjøre hva jeg vil, jeg kommer på at det ikke er alt eller ingenting, det er ikke jobbe eller sove, det er en mellomverden av magi der jeg kan reise meg og stå på henda hvis jeg føler for det. og ofte er det nok, nok til å at jeg klarer å gjøre ferdig det jeg skal, nok til at jeg klarer å motivere meg selv i femten, tjue, tretti, førti, seksti minutter til, fordi jeg veit at når jeg er ferdig, så kan jeg sjenke et glass hvitvin og danse i gangen til bat for lashes, eller gå ut og klatre i de fantastiske trærne som vokser her jeg bor nå. hva gjør du når det blir for mye for deg? 

1 kommentar:

  1. Jeg liker at vi ser for oss like kjøkken. Det er fint <3 Jeg gleder meg til å eie, til å ha noe egent. Daaa skal alt bli så bra! Og du er fin <3

    SvarSlett