31. januar 2013

trettiførstejanuar

tar et stort glass vann og to paracet, lukker alle skjermer og åpner alle vinduer, kryper under dyna og kjenner tordenstormen på innsiden av meg, hjernen vil ikke være stille, og jeg veit ikke om den bare er sliten eller hva det er, det går sikkert over snart, det går sikker over snart, men det er som om jeg legger et puslespill, jeg er puslespillet, og jeg leiter etter brikker som passer sammen, prøver å få mening ut av meg selv så jeg kan pusle meg selv helt inn i det store bildet, men hver gang en brikke ikke passer, hver gang hodet ikke vil samarbeide eller jeg er trøttere enn jeg forventet eller brannalarmen ringer når jeg er naken og akkurat kommet ut av dusjen (igjen) eller maten svir seg, så er det så vanskelig å se det store bildet, se alle de bitene man allerede har lagt på plass og se at de i sin ufullstendighet danner et kunstverk som er perfekt uperfekt, det er så lett å bare se den ene biten som ikke vil passe, som gnisser i mot kantene og gjør at alt føles litt for stort eller litt for lite, så jeg trekker pusten, lukker øynene og tenker at det er ok, jeg har hele livet på det puslespillet, og jeg vil ikke bli ferdig i dag, vil jeg vel? jeg vil fortsette å vokse hver dag, pusle oppover og nedover og utover, ekspandere til nye kreasjoner, ikke bry meg om bitene som ikke passer, ikke bry meg om jeg tråkker over, for selv om det ikke blir i dag, så finner jeg en ny brikke etterhvert, jeg finner ut av det etterhvert, og det er jo gøy å legge puslespill, det er en spennende prosess, så jeg lukker øynene og fortsetter å leite, fortsetter å prøve.

1 kommentar:

  1. <3 (og brannalarmen går alltid rett etter dusjen. men her har de plassert brannalarmen RETT UTENFOR døren til badet, så duggen eller hva det er utløser den. makes sense.)

    SvarSlett