tjueniendejanuar

tirsdager er en fin dag å være takknemlig på. i dag er jeg takknemlig for:

de som ikke veit hva comfort zone er. du veit, de som drar på heidundranes reiser over hele verden, møter så mange fremmede, ikke har hørt om en klein samtale, eller et antrekk som ikke passer inn, eller at det å hoppe i fallskjerm kan være farlig. for de minner meg om at det ikke er noe vits å være redd, at det er bedre å ha ekte bekymringer enn imaginære bekymringer, at det er best å være ærlig og bare si ifra med en gang istedet for å holde på noe som gjør en nervøs, at det er lov å bruke hundre kroner ekstra på litt champagnedrink i hverdagen og at man overlever hvis man ikke holder seg til budsjettet, man overlever uten budsjett, man overlever hvis man mister mobil og data og pass, man overlever, men enda viktigere: man lever. jeg har veldig tro på at man må presse seg selv litt for å oppleve eventyr, man må tørre å ta noen sjanser hvis man vil på jordomseiling, skrive bok på et loft i roma, lære å kjøre vespa, prøve kampsport eller gå på et møte i kunstforeningen. fordi det er ingen som kan garantere at det er noen som er der og holder hånda di, det er ingen som kan garantere at du får det til, at det blir bra, at det blir sånn du håpet, men det blir i hvertfall ikke sånn hvis du ikke tør. hvis jeg leser om noen som er på utrolige eventyr blir jeg noen ganger litt avskrekket, trekker meg litt tilbake og tenker at det der tør jeg aldri, men så minner jeg meg selv på alt jeg har gjort, alt jeg har turt, også prøver jeg å presse meg selv, litt lengre, til en ny gate eller en ny kafe eller til å si hei til noen som ser hyggelige ut på forelesning eller til å gå på et seminar selv om ingen andre skal eller å bestille flybilletter til å dra på eventyr selv om jeg ikke veit helt om jeg har råd og til å prøve prosjekter det kan være jeg feiler på og til å sette mål som er drømmer. for kanskje jeg sakte men sikkert kan bli litt mer fryktløs, kanskje jeg sakte men sikkert kan bli litt friere, litt ærligere, litt gladere, og det er alt man kan drømme om, er det ikke?