andrejanuar

er vi for redde for å gjøre feil i en verden full av valg? vi forklarer oss selv, vi forklarer oss selv mens vi sitter på i bil, når vi møter noen på bar, når vi ligger på kjøkkengulvet etter noen glass vin, når vi sitter i sofaen, når vi ser på film, på vei til kino - vi diskuterer valgene våre og prøver å forklare hvorfor de er riktige, kanskje for andre, men kanskje mest for oss selv. for vil ikke alle velge riktig? enten riktig betyr å gjøre så mye feil som mulig for å ha et liv fullt til randen av fantastiske, flaue, interessante og rare historier, eller riktig er å bare gjøre alt på den enkleste måten. kanskje vi skal prøve å ha litt mindre rett prøve å si at jeg har ikke noe mer peiling enn alle andre egentlig, jeg bare gjør det som føles riktig for meg, det jeg tror blir bra? for noen velger å ikke gå på skole og istedet lage kunst som kommer til å henge i museum verden over, noen velger å lære det på skole, noen velger å gå på universitet og lære andre ting, noen velger å gå ut i en jobb som er utfordrende og vanskelig og krever hjernen din minst 10 timer om dagen, andre velger å jobbe på kiwi, noen velger å gifte seg, noen velger å bare være sammen, noen velger å være aleine, noen velger å se på tv, noen velger å få barn; sy pirat og løvekostymer og bake pai og sovne til varme godnattkyss og klemmer hver kveld, noen velger å gå på teater, noen velger å gå ut i for høye hæler, gå på trynet, kanskje bli reddet av en prins eller kanskje snuble leende videre med en god venn på hver arm, noen velger å drikke vin og våkne opp med fine minner og noen ganger kanskje mangelen på minner, andre velger å bare drikke vann, gå og danse så edru at bevegelsene faktisk ser ut som de skal, noen velger å sovne godt før midnatt, noen velger å dra på jordomseiling, noen velger å aldri forlate hjembyen. noen av tingene høres kanskje kjedelige ut, noen høres spennende ut, men det er sikkert ikke de samme tingene for alle. for finnes det ikke milliardvis av mennesker som er lykkelige og ulykkelige av ulike grunner? vi vokser opp og lærer at det i så mange tilfeller finnes et fasitsvar: det finnes framgangsmåter og sjangerkrav og prosedyrer. men kanskje det er annerledes i livet, kanskje det handler om å kjenne på hva som føles ok, og slutte å tenke på hva hvis, hva hvis jeg også hadde hatt kjæreste nå, hva hvis jeg også hadde kjøpt de skoene med glitter hadde han villet danse med meg da, hva hvis jeg spiste den sjokoladen, hva hvis jeg ikke gjorde det, hva hvis jeg hadde gått ut i kveld, hva hvis jeg hadde dratt til sør-afrika og heller tenke dette er mitt liv og jeg prøver bare så godt jeg kan. for livet er vel ikke en labyrint der det bare er én vei til lykken? jeg tror det er en labyrint der man kan gå tusenvis av veier, noen ganger føle at man har gått seg helt bort, men egentlig være rett ved den, noen ganger tenke at man har funnet den, og bare legge seg ned og oppdage at den glir bort igjen, at den ikke er en konstant destinasjon, men noe som kommer og går og at poenget kanskje er å se på veien sin, på blomstene og omgivelsene og menneskene man møter og nyte sin egen historie, og være glad de gangene lykken kommer og ikke tenke at den er tapt for evig hver gang man er ulykkelig.