tiendeseptember

så lenge/så kort. det er rart hvordan det kan føles som om man har vært fra hverandre i evigheter, og samtidig som om en så hverandre i går. evigheten fordi man har talt sekunder, hatt nedtelling på skrivebordet, i dagboka, limt lapper på veggen, sendt brev, ringt over internettet, sett på bilder, ligget oppe til langt på natt med en stor klump av savn savn savn i magen, følt seg tom, halv, ensom og kjent hvordan hvert sekund går så utrolig sakte. den følelsen av å se på klokka, prøve å tenke på noe annet, føle at man har fortalt en historie som tar flere timer, som om man har reist til en annen verden, som om man har vært borte i flere timer for så å se at man bare er fem sekunder nærmere. prøvd å finne ny musikk som gir hjertet illusjonen av å ikke renne over, prøve å skrive dikt, tegne fugler som flyr, skrive på dører og lese bøker, alt for å klistre savnet fast til noe, for det er for mye til å ha inni seg, det er for stort for huden og skaper høytrykk i blodårene. evigheten fordi tida man er fra hverandre, virker som om den skal vare for alltid. og så kort fordi idét man ser hverandre på flyplassen, så er det som om man aldri har vært fra hverandre, som om vi var sammen hele tida, og best av alt, som om ingenting har forandra seg.