tredevtejanuar

innerst inne tror jeg ville alle beundrer dem. noen vil kanskje ikke si det høyt, noen vil kanskje ikke innrømme det for seg selv, men jeg tror at hvis du spør hjertet, så vil det svare ærlig: vi vil være mer som dem som er friere enn oss. hjertet er født fritt, men vi fanger det. vi bygger vegger rundt det som ingen må rive ned. dører som vi låser for alltid. vi glemmer hvordan det var da vi stilte spørsmål om alt vi lurte på uten å føle oss dumme. vi glemte hvordan det var å være så nysgjerrig på livet at man aldri hadde lyst til å legge seg, hvordan det var å føle virkelig fryd over sommerens første is uten å tenke på hvor usunn den er, hvordan det var å løpe barbeint gjennom skogen på jakt etter de som har gjemt seg i gjemsel, eller bare på jakt etter nye eventyr. følelsen av å ta opp et helt nytt instrument, en gitar, en banjo, en mandolin, eller å sette seg ved et piano og føler at man skaper musikk, virkelig og ekte musikk, og det å synes det er vakkert bare fordi det er. kanskje vi glemte det en gang for lenge siden, fordi så mange andre viktige ting kom, vi gikk hånd i hånd med noen som ledet oss på de stiene de syntes var riktig for oss, og nå står vi her og tror at vi aldri kan komme tilbake. står her og hvisker bak ryggen på de som fortsatt kan hoppe i sølepyttene. men uansett om vi har glemt alt, så kan vi klare oss, så lenge vi husker én ting:

den eneste som stopper deg er deg selv.