tjuefemtejanuar

det er ikke alltid så lett. å være åpen; si det man tenker på til den man tenker på, skrive navnet sitt utenpå skolebøkene, rekke opp hånda og si ifra når man synes at noen er feil, tørre å drømme de største drømmene, ha ei utklippsbok med alle stedene man vil dra, være utrolig forelska, si til folk at de har pene øyne, pene hender, pene smil, at de får hjertet ditt til å banke fortere, si til ham at du ikke klarer å være venner fordi du vil noe mer, si hold kjeft når noen kommer for nærme, eller la noen tegne hjerter på hånda di. det er ikke alltid så lett fordi du slipper folk inn, du lar dem stille spørsmål ved deg og utfordre deg, det er slitsomt, det er stormfullt og en kan føle seg aleine.

det er på en måte lettere å legge den samme kabalen femtusen ganger selv om den bare går opp ca. 20% av gangene, det er lettere å bruke kleine smilefjes på fjesbok fordi du ikke tørr å si det du tenker på, lettere å ringe og legge på fordi du er redd, lettere å se på repriser av tv-serier fra 90-tallet og sove mye. for ingen kan ta deg da. men finnes det egentlig noen som drømmer om et overskya liv? om å aldri være verken varm eller kald, våt eller tørr, lykkelig eller ulykkelig? drømmer vi ikke om klemmer som varmer oss gjennom minusgradene, nakenbading på varme sommernetter, kyss i regnet, og noen til å holde hender med når det lyner?

gå ut i stormen. jeg tror det er verdt det.