sekstendenovember

det var en gang det ikke betydde noe om det du gjorde var bra eller flinkt eller fint. husker du det? gleden av å sette seg foran et piano og la fingrene danse over tangentene og høre på alle lydene og tenke at du lagde musikk, like vakker og ektefølt som enhver symfoni, og du var så glad og så stolt. tusenvis av tegneblyanter som tegner sauer og regnbuer og trær og du ler av det nå, for det ligna jo ikke, men herregud, så gøy det var. alle menneskene vi var glade i uten å trenge å si det, alle gangene du løp og fikk skrubbsår og ødela favorittkjoler og klipte håret på dukkene dine og knuste lekebiler. hoppe opp og ned til musikken. skrike. le. strikke skjerf med tusen hull og gå med dem som de var verdt tusenvis av kroner (de er jo det) fordi du har laget det selv. når blei det slik at vi lot de andre bestemme hva vi var flinke til og ikke? når blei det slik at vi glemmer å gjøre det vi elsker i frykt for at det ikke er bra nok? kanskje du ikke er kunstner eller fotograf eller forfatter eller syerske eller proff fotballspiller, men faen heller, hvis du liker det - gjør det!