21. september 2011

tjueførsteseptember

det er som om vi våkner om morgenen og kler på oss en rustning. en stor og tung og slitsom rustning, som gjør at selv når vi løper er vi fanget, og at når vi prøver å si noe, så kommer bare halvparten ut, fordi den er så tett. vi hører hverandre ikke. vi ser hverandre ikke. vi har laget rustningen vår tung og stor og nærmest ugjennomtrengelig, vi har ingen sverd, vi har ingen kuler, vi har bare ord og klemmer og kjærlighet og noen ganger så føles det ikke ut som det er nok. kan vi ikke være frie nå? hud mot hud, som to kuler som kolliderer med like masse og fart slik at de blir ett legeme, stillestående, fritt, ekte?

3 kommentarer: