 |
| kilde |
se for deg at du har mista noe i vannet, noe som er viktig for deg. du dukker under igjen og igjen, helt ned til bunnen, lar hendene gli langs sanda og tangen og skjellene der, du leiter, du leiter helt til trommehinnene danner skrikelyder som forplanter seg inn i deg, og til du er så tom for luft at kroppen hules ut. du flyter til overflaten, du puster inn, og du går under igjen. det er litt sånn hverdagen føles akkurat nå. som om jeg trenger et ekstra sett lunger; lunger som kan puste i alt dette. det er som å balansere mellom jobb og skole og regninger som skal betales og rydding og lekser og forpliktelser, og så plutselig innse at du er tom for luft, at du må opp, du må puste. jeg glemmer å puste.
soundtrack
Det er akkurat, akkurat sånn jeg har det.
SvarSlettSkal vi minne hverandre på å puste til vi klarer det selv?
pust, pust, ikke glem å puste!
SvarSlettNydelig skrevet. Prøv å dukk opp litt oftere, og ta noen sekunder på overflaten til å få igjen pusten din, før du dukker under igjen.
SvarSlett