25. oktober 2010

tjuefemteoktober


maxïmo park er som gatepoeter. de skriver seg inn i hjertet ditt fra mørke engelske puber, eller en benk på montmartre. det er som om de har vært der hele livet og sett deg, som om de forstår de små tingene. de har sett deg tenne sigaretter på gatehjørnene og stjele kyss. de har sett deg gråte på guttedoen og skrible navnet ditt på parkbenkene i hele oslo. de har sett lappene du legger igjen i biblioteksbøkene og lest norskstilene dine. de skriver om forelskelser som lar hjertet ditt banke så fort så fort at det nesten ikke går an, som på plata "quicken the heart". de hvisker om fortida og mennesker de har kjent. de forteller historier som lar deg reise og maler bilder med tunga. de kan være sinte og herlige samtidig, som i debutplata "certain trigger". paul smith pakker stemmen sin rundt deg som hendene til en gammel elsker og får deg forelska, igjen og igjen.

maxïmo park passer fint når du har gått deg bort og ikke skjønner hvor du hører til. de passer fint på vorspiel hånd i hånd med brennevin, til å kline på stranda og til livet generelt. de passer til knuste og bankende hjerter. jeg har alle albumene og hører på dem tusen ganger, fordi de er så fantastiske.

jeg kjenner meg igjen i girls who play guitars, jeg drømmer meg bort til parisian skies og jeg skrikesynger til i want you to stay, jeg griner til nosebleed - alt de sier er så sant.



fra girls who play guitars:

you've been with me
a year to the day
three-hundred and sixty-five days
watching me decay

we used to talk about girls who play guitars
we used to talk about plans in tiny bars

in the gaps, between words
are the things that really intrigue me
it's the gasps and the sighs
that say more about what's inside you

1 kommentar:

  1. gitarene og stemmen og ordene og bare alt. det er forelskelse og trøst og en som ser på deg og sier at det kommer til å gå bra. hjerte.
    de er fine på toget og på benker og når du egentlig er fem minutter forsinket, og løper for å rekke noe.

    SvarSlett