tjueandreoktober

kilde

det er fint at den du er er som et lerret. uansett hva som skjer, kan du alltid legge på nye strøk med maling. du kan bli avhengig av en person, la ham male deg i favorittfargene sine, lag på lag, til du nesten har glemt hvem du er. du kan inspireres. du kan bli knust så hardt at hele lerretet blir sort, og det må ti tusen lag til for å glemme det. og du veit at det er der, sånn at hvis du hadde skrapa igjennom, ville du sett det. du føler det fortsatt. men du kan alltid male om. du kan alltid finne opp deg selv på nytt. (og hvis noen kjører en kniv igjennom lerretet; teip, lim, mer maling, det går bra). det er fint. det gjør det greit å satse. det går aldri tomt for maling, det er aldri for seint å forandre seg.